Caesar har valgt å selge sine eierandeler i Emerald

De beste casinoene 2020:
  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    1 plass etter spilleromtaler

  • CASINO-X
    CASINO-X

    2. plass! Bonuser for nye spillere!

Caesars selger sine eierandeler i Emerald for å fokusere på strategiske markeder

Caesars Entertainment annonserte salg av sin 70% eierandeler I Sør-Afrikas eiendom Emerald Resort og Casino til Peermont Hotel.

Avtalen har en Verdi på 490 millioner kroner og Caesars vil fortsette å drive eiendommen fram til tredje kvartalet av dette året, med forbehold om regulatorise godkjennelser og andre vanlige lukke vilkår.

Tony Rodio, administrerende direktør for Caesars Entertainment sa: “Mens Emerald Resort & Casino er en helt unik eiendom,mottar den veldig begrenset nytte av Caesars belønnings program, og har gitt sin avstand til andre egenskaper I vårt nettverk.

“Vi er glade for å kunne tjene penger på denne ikke kjernevirksomheten I vår portefolje, noes om gjør det mulig for Caesars å fokusere på andre strategie markeder.”

Denne kunngjøringen følger den retningen som Caesars flertallspostholder, Carl Icahn.

Etter at operatøren hadde lagt tre ledende Icahn-konsernledere til styret i mars, understreket Icahn sin oppfatning at en M & A-strategi best passer til virksomheten.

På tidspunktet for disse avtalene sa han: “Jeg tror at den beste veien framover for Caesars krever en grundig strategisk prosess for å selge eller fusjonere selskapet for å videreutvikle sin allerede sterke regionale tilstedeværelse, noe som gir Caesars muligheten til å fortatt kunne fortsette å dra nytte ut av Caesars belønnings programmer, som gir fler og fler spillere til Casesars marked.

“Jeg forventer at dette kommer til å gjøre Caesars til den sterkeste konkurrenten i Vegas, den største byen for gambling.”

Om å selge alt en eier og gi til de fattige

«Enn om vi blødde litt? Blødde i hjertet!»
Preken under Falkbergetmesse på Ratvolden 6. juli 2020.

Det står skrevet i evangeliet etter Markus:

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.

Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

Slik lyder det hellige evangelium.

Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!

Sitat: Jesus. Jesus, som selv var en omvandrende predikant uten fast bosted. Jesus som selv ikke eide noen ting, annet enn det han sto og gikk i og det lille som kollektivet rundt ham hadde i pengepungen til enhver tid. Jesus som levde som om verdens ende var nær. Jesus som levde uten familie, som hadde forlatt sin mor og sine søsken for å følge sin himmelske Far. Jesus om sjelden var i ro mer enn en eller to dager på samme sted.

Gå og selv alt du eier. Gi det til de fattige.
Kom så og følg meg.

Med andre ord så sier Jesus: Gjør som meg!

Nå skal det sies at heller ikke Jesus levde helt uten kontakt med den ordinære samfunnsordningen der fast eiendom var en del av bildet. Han hadde en slags base i Kapernaum i Galilea, dit han stadig vendte tilbake og der de fleste av apostlene hadde familie og nettverk. Og han hadde sponsorer i disippelflokken rundt seg – flere av dem kvinner, ifølge evangeliene – som eide mye og som hjalp Jesus og disiplene hans med penger til mat og til overlevelse.

Like fullt må vi si det sånn at det bildet som tegnes av Jesus i den bibelske tradisjonen er at han var fattig. Han eide lite eller ingenting. Da han døde var det ingen materiell arv å fordele annet enn kjortelen hans, et vakkert og solid plagg som var vevd i ett stykke. De immaterielle verdiene han etterlot seg, var derimot som vi vet betydelige.

Det er denne Jesus som svarer mannen i dagens evangelietekst med ordene om å selge alt man eier og begi seg ut på vandring sammen med Jesus. Det er en Jesus som lever som han lærer.

Den unge mannen levde som han lærte, han også, etter eget utsagn. Han hadde holdt budene. Han var et moralsk menneske. Privilegert var han også, han eide mye. Han hadde tida og ressursene til å perfeksjonere livet, kunne en kanskje si. Han hadde levd et liv relativt skjermet for kriser og katastrofer.

Og han hadde holdt budene.

Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.

Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung!

Vi kjenner igjen disse budene. De er fra de ti bud, og de er fra den andre halvdelen av budrekka, fra det vi kaller lovens andre tavle. Der finner vi de budene som handler om forholdet mellom meg og min neste. Om forholdet mellom mennesker.

Det vil si, ett av budene er ikke umiddelbart kjent. Du skal ikke bedra noen. Det er da ikke ett av de ti budene, er det vel? Det hører i hvert fall ikke med blant de budene vi lærer konfirmanter og andre katekumener i katekismeopplæringa i dag. Dette budet er nok et innskudd fra Jesu side, og gitt konteksten er det ikke tvil om hva han mener: Du skal ikke berike deg på andres vegne.

Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung!

Hva gjør Jesus med dette svaret? Han går videre – eller tilbake, om man vil – til lovens første tavle. Den som begynner med ordene Du skal ikke ha andre guder enn meg! Så utfordrer han den rike mannen: Tør du å stole på Gud? Sikrer du deg med all denne rikdommen, eller tør du å legge bort all denne sikkerheten? Tør du være slik som Frans av Assisi en dag skal bli, en som kler seg naken på torget og gir bort hele formuen til de fattige, en som selv blir en fattig, en som legger hele livet sitt i Guds hender?

Eller, for å parafrasere Jesus: Tør du bli som meg? Som en som stoler på Far i himmelen, i liv og i død? Har du slik tillit til Gud? Tror du?

Jeg vet ikke hva du tenker om Jesu svar til den rike mannen. Men jeg vet hva jeg tenker selv.

Jeg tenker at det er lett for Jesus å si dette, han som hadde sagt fra seg alle jordiske bindinger, han som i praksis levde som en tiggermunk, som en del av et alternativt fellesskap.

Det er ikke så lett for alle oss andre. Vi som er en del av et lokalsamfunn der vi etter beste evne forsøker å ta ansvar. Vi som har familie, ektefelle, barn, barnebarn, foreldre å passe på. Vi som forvalter familieeiendom, eller er en del av et større arbeidsfellesskap der verdier skal tas vare på og foredles. Vi som verken tror eller lever som om verden skal gå under i morgen. Vi som, om vi skulle tro at verden en dag skal gå under, likevel lever etter Martin Luthers ord om at selv om jeg visste at verden skulle gå under i morgen ville jeg likevel plante et epletre i dag.

Det er lett for ham å si.

For meg fortoner det seg lettere å lete etter utveier enn å tenke at dagens Jesusord er et ord til meg – eller til oss. Det er fristende å si at ting har endret seg, at Jesus ikke lenger går omkring oss som en apokalyptisk profetskikkelse. Han er heller ikke lenger begrenset av én enkelt generasjons horisont, av død og dom, av tanken om at tiden er kort og at løsningene må være umiddelbare.

For Jesu egen tillit til Gud var ikke bare grenseløs, den var også grensesprengende. Den åpnet noen nye rom i historien og iblant oss mennesker som ikke fantes før ham. Hans tro og hans håp og hans kjærlighet ledet ham til korset og til døden, der han fortsatt la hele livet sitt i Guds hender. Og så reiste Gud Fader ham opp igjen, til et nytt liv, til et fortsatt liv, til en tid som ikke er en endetid men til en tid uten ende.

I denne virkeligheten er ikke Jesus bare vårt eksempel. Han er like mye vår representant, den som går de veiene vi ikke kunne gå selv. Han som turde å elske helt inn i døden på korset. Han som solgte alt og la hele livet sitt i Guds hender. Han som ble reist opp igjen.

Kanskje vi skal lande der, foreløpig, som en slags konklusjon. Vi kalles til å holde alle budene, vi også, derunder det første: Vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av hele vår kraft, og vi skal stole på Gud og ha tiltro til Gud i alle ting.

Men samtidig må vi være ærlige og si at kirka ikke krever på Jesu vegne at det skal gå noen vei derfra til det å selge alt og bli en omvandrende tiggermunk. Det må gå an å ha tillit til Gud og følg Jesus også som familiemenneske og som samfunnsborger.

Men selv om vi skulle ta slike forbehold, så kommer vi ikke utenom at dagens evangelietekst har utfordringer til oss også. I dag kaller Jesus oss til oppbrudd fra det å stole på rikdom, og han kaller oss til å stole på Gud i alle ting. Det er noe vi trenger å høre, vi som lever i et av verdens rikeste land to tusen år etter Kristus.

Vi feirer Falkbergetmesse i dag. Det er en gudstjeneste som feires i dialog med Johan Falkbergets litterære univers. Så da er vel tida kommet for å spørre: Finner vi noen skikkelser eller scener eller motiver i Falkbergets forfatterskap som kan kaste lys over dagens evangelietekst?

Det er ingen svar som gir seg sånn umiddelbart. Tankene går gjerne til An-Magritt, som utvikler seg til å bli en velgjørerske for de fattige og utstøtte rundt seg etter å ha kjempet seg ut av nærmest bunnløs fattigdom ved hardt arbeid. Men nei, hun er nok ingen representant for den rike mannen ved Jesu føtter likevel. For hun gir jo ikke bort alt – selv om hun gir bort mye etter hvert, både av tid og av eiendom, til beste for andre.

Vi kunne sett på Pedro, Pistolen, kanskje, han som sier om seg selv at han er fattig, slik som broder Lasarus. Men i dag har jeg ikke tenkt å lete mer i Nattens brød eller de andre romanverkene. Jeg har i stedet tenkt å peke på Johan Falkberget selv, på hans liv og hans livsvalg.

For det er jo en kjent sak, dette, at Johan Falkberget gav bort mye av det han eide. Ikke slik at han ble fattig, nødvendigvis, men i hvert fall slik at han ikke ble rik. Han var raus med tid og han nedla et voldsomt arbeid for andre, både litterært og politisk. Og i tillegg har vi vel hørt historiene, om han som bygde dikterboligen her på Ratvolden og kanskje både håpet og trodde at han ville få Nobelprisen i litteratur – men den fikk han aldri. Men så fikk han Folkets nobelpris i stedet, og så gikk det et par år, og så var mye av pengene borte, for det var jo så mange som trengte dem mer enn ham selv, så mange som om de ikke tigget så talte i hvert fall livene deres så sterkt til Johan at han bare måtte hjelpe, måtte bidra, måtte gi av det han hadde…

Det er denne grenseløst solidariske Johan Falkberget vi skal lytte til i dag. Jeg skal nå lese for dere en tale han holdt i Bergstadens Ziir 12. mars 1952. Og mens dere lytter, skal dere høre hvor aktuell han fortsatt er. Hvordan vi, dersom vi bytter ut «Korea» med «Syria», for eksempel, er midt inne i vår egen hverdag, vår egen tid – selv om vi nok kanskje er enda bedre stilt enn Johan Falkberget og hans samtidige. Det er et ord til oss, i dag, i en tid der desperate flyktninger må snu ved grensa og der tigging blir forbudt ved lov for å skjerme oss fra fattigdommens ubehag. Slik talte han Johan i 1952:

Igjen er det kommet et nødrop utenfra den store verden til oss heroppe på fjellvidda: «Forbarm dere over oss, vi forgår!» Det er et nødrop fra millioner kvinner, barn og menn på flukt inn i det ukjente. Vi vet i alle fall så meget om dette ukjente at det er tilintetgjørelse. At døden springer dem i møte! I dag tales det om femti millioner flyktninger uten tak over hodet, uten mat og klær, uten medisin og ringeste hjelp mot sykdom av alle tenkelige slag. Det vonde har utspillet og har hatt det lenge.

Femti millioner flyktninger er et astronomisk tall for vårt begrep. Vi kan ikke tenke oss en slik menneskemengde. Og ennå mindre en slik mengde i nød. I Korea skal det være hundre tusen barn som virrer omkring naken og syke og roper på mor og far. Like overfor denne kjensgjerning faller for et øyeblikk tanken på politikk bort, den forstummer i redslene, i skriket om barmhjertighet – fryktelige krefter er i ferd med å gjøre verden til en kirkegård for levende døde. Barn roper på mor. Og får intet svar! Mor roper på barn og får heller ikke svar! Det er tituseners angstrop derute i mørket. Langs veien i flyktningleirene eller skjult i bombekraterne, sitter halvnakne mennesker og prøver å dekke sine barn mot frosten med sine egne stivfrosne legemer, mødrene tar maten om de har noen – ut av munnen og putter den inn i sine barns munn.

Vi leser om redslene, gråter kanskje litt og vender tilbake til våre egne gjenvordigheter, glemmer det meste i skyggen av vårt «kjære jeg». Enn om vi blødde litt?

Blødde i hjertet! Vi ville da anstrenge oss til større forståelse og barmhjertighet.

Vi kan med noen rett til vår unnskyldning si: Det er fremmede mennesker for oss, vi har ikke vært øyensynlige vitner til deres elendighet, vår omsorg har så vondt for å omfatte andre enn folk vi kjenner, står oss nær i livet, det er noe naturbestemt over den slags kjensler. Vi kan også med noen rett si at vi har fått tunge byrder å bære. Det er store skatter, det er dyrtid, i det hele tatt vanskelig for noen hver å få endene til å møtes. Noen vil si: Hva kan det nytte for oss å hjelpe femti millioner i nød?

Her må jeg få minne om noe meget viktig i Lukas evangelium, det står mest anskuelig der: «Han satte seg rett overfor tempelkisten og så på hvordan folket la penger i tempelkisten – og mange rike la meget. Og en fattig enke la to skjerver, som er en øre. Da kaldte han sine disipler til seg og sa til dem: Den fattige enke har lagt mer enn alle de som la i kisten».

Han kaldte sine disipler til se, står det, med en gang! Det skjedde noe uhørt stort i verden, en enke hadde gitt bort en øre, alt det hun eide. Intet mindre! Kan vi gjøre det? Vi våget vel ikke det. Men vi kan lære noe av det ved tempelkisten. Det kaller på vårt storsinn og maner oss til en stor handling, den å gi så meget at vi kjenner det. Det er mulig det vil koste oss en vårdress, en ny kjole til sommeren, et par pene sko, eller hva det nå kan være vi har gått og ønsket oss. Om nå så galt skulle hende at et ønske går i stykker for oss her i kveld, når vi gir vår gave til Kirkens nødhjelp, er vi så blitt fattigere dumme [dermed? derav?]? Det er ikke tenkelig!

Vi har hus og heim, vi har mat og drikke og det meste vi trenger, om ikke til overflod, så er det like vel langt til nødgrensen, hvor skatte- og dyrtidplaget vi er. Det er en mulighet for at vi går ut kirkedøren en glede rikere enn da vi gikk inn.

La oss prøve å stille opp en sammenlikning mellom slik vi har det og kunne hatt det. Våre barn ligger sunne og friske i sin seng og sover, vi vet hvor vi har dem og er Gud overmåde takknemlig for det. Hadde vi bodd i et flyktningland, ville vi denne stund ha sprunget i nattemørket og lett og ropt på våre bortkomne barn, i angst og gråt, uten å få svar. Hvilken sum ville vi da ha betalt om noen greide å finne dem? Jeg overlater til hver enkelt å svare på det!

Vi her i kirken i kveld er ikke det en forstår med rikfolk. La gå at vår gave vil få en viss likhet med «enkens skjerv». Den kan være stor nok til å finne igjen et tapt barn, den kan være stor nok til å kle en naken så at han ikke fryser i hjel, den kan være stor nok til en flaske medisin så en berger livet, den kan være stor nok til et stykke brød i et sultent menneskes hånd. På det grunnlag kan denne kvelden bli en av de lykkeligste kveldene i vårt liv. Ingen vet det, en velsignelse kan stå utenfor døren og vente på oss, når vi kommer heim. Vi må bare ikke drive kjøpmannskap med velsignelse, det er vel også menneskelig, men helt uverdig. Er en slik tanke til stede, da er det bedre at «enkens skjerv» blir i lomma. Jeg nevner det for meg selv, – først og fremst for meg selv! og for dere andre, så vi ikke kommer opp i en slik uhyggelig situasjon. «Gå din vei, fariseer!» Det vi synes er mest menneskelig er stadig utsatt for et uvær av uedle motiver innpåslitne fristelser. Ved siden av oss står en forslagen regnemester. Hans fasit vil engang, i det store oppgjør, vise seg å være feilaktig.

Enten vi nå tror på det ene eller det andre, eller ikke tror på noen verdens ting, så står det likevel at «Gud elsker en glad giver!» Noen andre betingelser er ikke knyttet til de herlige ordene.

Det var i 1952. I dag – hva sier vi til hverandre da? I en tid da en gjennomsnittlig kirkeofring fra en gjennomsnittlig gudstjenestedeltaker i Den norske kirke er på rundt 20 kroner? I en tid da de politikere som gjør det til en fanesak å senke skatter og avgifter for enhver pris applauderes inn i styre og stell?

Vi kan for eksempel si: Betal din skatt med glede. Velg bort de flotteste og gjeveste alternativene når du kan, og søk ikke alltid etter det som tiltrekker seg mest oppmerksomhet eller flest likerklikk. Gjør det til en del av din privatøkonomi å gi til andre, til noen fast og over tid, til andre ved behov og mer tilfeldig. Overse ikke tiggerne og de fattige blant oss, men se dem, møt dem. Gi videre til neste generasjon. Gi av tida di. Gi av oppmerksomheten din. Gi så du kjenner det.

For foran oss går han som gav alt for oss. Han som ikke eide en seng en gang, som døde utenfor bymuren som en utstøtt blasfemiker, men som stolte på Gud gjennom alt. Han som fant veien gjennom døden for oss, slik at selv overlessede kameler som ved et mirakel kan komme seg gjennom nåløyet. Han som elsket oss til Gud, og som viste oss at Gud elsker oss – gjennom alt.

Han peker på vår neste og sier: Selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! Da kan vi i hvert fall ikke bli sittende stille. Til det er livet altfor dyrebart.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Sånn gjør vi det her, det må du finne deg i

Når Zeliha Acar og kronprinsen vår møttes for noen dager siden viste de oss sammen et lite lærestykke i hvordan verdier kan vurderes og anerkjennes gjennom reelle handlinger. Han forstår raskt at hun ikke vil hilse med å trykke hans hånd, og de deler en felles hilsen ved å ta sine hender til hjertet. Et «symbol for kjærlighet, respekt og fred», som hun sier til Vårt land.

Ganske forutsigbart har denne hendelsen resultert i en debatt om håndhilsing, Islam og hva en kan og bør forvente av den andre. Den andre, ofte forstått som den mer eller mindre konservative muslimen i møte med norsk statistisk normalitet. Her i Norge håndhilser vi visst når vi møtes.

De beste casinoene 2020:
  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    1 plass etter spilleromtaler

  • CASINO-X
    CASINO-X

    2. plass! Bonuser for nye spillere!

En av dem som har tatt ordet i debatten er statsviter Heidi V. Pedersen med sin kronikk i NRK Ytring. For å være ærlig så hadde jeg tenkt å trekke litt på skuldrene og la debatten fare. Jeg synes ikke det er farlig å ta debatten, men helt på linje med dem Pedersen kritiserer mener jeg at debatten er marginal. De fleste kommer aldri til å møte på noen som ikke ønsker å håndhilse, og de av oss som gjør det på grunn av at vi bor i et mangfoldig nærmiljø prøver å løse disse små dilemmaene i hverdagen så godt vi kan. Av og til treffer vi. Av og til bommer vi. Vi lever fint med det. Sammen.

Med sin kronikk peker dog Pedersen på noe som er viktigere enn selve debatten om håndhilsing. Hun skriver om likebehandling. Hun skriver om hvordan vi møter folk generelt, og ikke minst hvordan folk med makt eller roller i et system møter folk uten dette. Dette er ikke en marginal problemstilling. Hun skriver blant annet om sin praksis som byråkrat i UDI, der hun og sine kvinnelige kollegaer holdt hånden frem til hånden ble tatt i mot i forbindelse med intervjuer av folk som søkte beskyttelse. Hun skriver dette uten å reflektere over den makten hun i dette møtet forvalter. «Sånn måtte det være. Vi var byråkrater, og det var viktig for oss både å vise respekt, og å få det. Håndtrykket uttrykker både likeverd og profesjonalitet. Jeg kan ikke huske at vi tok opp vår praksis med noen ledere. Vi tok det vel som en selvfølge, antar jeg.»

Med disse få setningene om det hun beskriver som byråkratisk profesjonalitet understreker hun noe grunnleggende problematisk med systemet hun representerer. Det er dette systemet som bidrar til at så mange opplever mistillit i møte med det offentlige. Jeg kjenner ikke systemet hun har jobbet innenfor, men dette er velkjent for enkeltpersoner som møter NAV, saksbehandlere innen pleie og omsorg eller andre som i stor grad har fokus på likebehandling i sin misforståtte portvaktfunksjon. Akkurat sånn er det. Sånn er det folk mister tilliten til systemet. En etter en. Litt etter litt.

Sånn måtte det være. Sånn gjør vi det her.

Likebehandling er et viktig rettssikkerhetsprinsipp, men det kan aldri handle om at «sånn gjør vi det her» uavhengig av hvem du er, hvilken situasjon du er i eller hva du ønsker i ditt liv. Likebehandling kan også være maktmisbrukens søskenbarn. Profesjonalitet handler også om kjærlighet, respekt og kanskje til og med om fred. Om å ha fokus på den andre og den andres verdier. Om være opptatt av hva som er viktig for den andre, ikke ri prinsipper som attpåtil ikke er forankret i ledelsen. De gode fagfolkene analyserer konteksten i situasjonen og er var for den andres situasjon.

Møtene våre med den andre er viktig, uansett om det er utenfor nærbutikken, i det offentlige systemet eller i møte mellom en kronprins og en representant for et religiøst samfunn. Hvis vi ikke evner å spørre om hva som er viktig for deg i disse møtene, da har vi tapt noen viktige felles verdier. I det jeg insisterer på å holde hånden frem til du tar den, invaderer jeg deg med mine verdier i stedet for å sammen finne måter å gjøre dette på som respekterer hverandres verdier.

Jeg tror offentlig sektor, alle vi som på en eller annen måte representerer systemet, har mye å lære av de små sekundene vi har sett av møtet mellom Acar og kronprinsen. Vi kan ikke måle folk opp mot en statistisk normalitet om hvordan de fleste av oss gjør det. En misforstått forståelse av normalitet. Vi kan heller ikke utelukkende ha hva jeg mener er best som vår rettesnor i møtet med den andre. Å bygge tillit handler om å se den andre, om å gjøre seg sårbar i møtet med annerledesheten, være åpen for forandring. Det handler også om ærlighet. Jeg synes det er vanskelig at du møter meg på denne måten? Er det noe vi kan gjøre for å bedre relasjonen oss i mellom? Hvis representanter for det offentlige hadde vært mer sårbare i disse møtene hadde vi fått mer tillit i relasjonen. Tillit som vi sammen kunne bygge videre på. Kanskje kunne vi tatt hverandre i hånden på det.

Cato Brunvand Ellingsen
Vernepleier/ Master i habilitering

De beste casinoene 2020:
  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    1 plass etter spilleromtaler

  • CASINO-X
    CASINO-X

    2. plass! Bonuser for nye spillere!

Anmeldelser av de beste kasinoene
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: