Nytt år og nye muligheter

De beste casinoene 2020:
  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    1 plass etter spilleromtaler

  • CASINO-X
    CASINO-X

    2. plass! Bonuser for nye spillere!

Nytt år, nye muligheter og nye fasader

Nytt år, nye muligheter. Alt går i sirkler. Det er jo det samme hvert år. Hele året er fylt av opp og nedturer, likevel så er det som regel alltid oppturen man snakker om og som man viser. Mens man gjemmer seg bak falske, perfekte, fasader hele året.

Ved starten av det nye året, så er dette jaget om det perfekte ekstra stort, for da er det jo disse nye mulighetene til å oppnå det man ikke klarte å oppnå i året som har vært. «Dette året, det er året», sier man til seg selv i en naiv tro om at det faktisk denne gangen skal bety noe.

Så streber man da, etter det «perfekte», som jo ikke eksisterer:

Den perfekte kroppen.

Den perfekte bilen, huset, hagen.

Den perfekte reisen.

Den perfekte kjæresten.

Den perfekte jobben.

De beste casinoene 2020:
  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    1 plass etter spilleromtaler

  • CASINO-X
    CASINO-X

    2. plass! Bonuser for nye spillere!

Lista er underlig og artiklene hoper seg opp gjennom det første kvartalet – artikler som forteller hvordan du skal klare å oppnå alle disse tingene. Når man da i slutten av kvartalet innser at det perfekte er uoppnåelig, så swiper man på et par filtre på Instagram og Facebook, smiler og deler de «perfekte» øyeblikkene, mens den grufulle sannheten blir godt gjemt bak husets fire vegger, bak ulike fasader man bygger seg opp gjennom året.

Alt skal være perfekt. Det vonde, det nevnes såvidt i forbifarten, man gjemmer det bak ulike fasader man bygger rundt seg. Illurstrasjon: Stockfoto, pixabay.com

Alt skal begraves bak falske smil og perfekte fasader

Alle har det, en bagasje, en ryggsekk. Tung som lett, så finnes det noe der. Men det skal ikke vises, det skal begraves i falske smil og tilsynelatende perfekte fasader.

Tårene, blodslitet, at familien går i oppløsning, at man kanskje holder på å miste huset, eller at ektefellen egentlig er en mishandlende psykopat, det er det ingen som snakker om. Man viser kun «perfekte» hverdagsglimt. Så står man på tampen av året da, igjen, og skal ønske alle et riktig godt nyttår. Må det bli bedre enn det gamle. Nytt år, nye muligheter.

Enda et nytt år bak fasader og glamorøse filtre. Enda et år basert på løgner og bedrag, hvor man mot slutten er så utbrent av å holde fasaden at man helst bare vil ta kvelden. For godt.

Alt vi ikke fikk gjort i år 2020, gjør man til neste år, og slik går årene. Så nytt år, nye muligheter, hva betyr egentlig det? Er det ikke bare en god unnskyldning å bruke, for alt det man ikke fikk til det foregående året? En måte å gi oss selv litt bedre samvittighet for å ha mislykkes og en måte å utsette alt på. For til neste år, da er året hvor alt skal bli så bra. Selv om det i følge Facebook profilen og Instagram profilen har vært perfekt hele året.

Depresjonståke

Mulig det er depresjonen som prater og at jeg nok er litt langt nede i min egen dritt at jeg dermed bare må svartmale andres glede over dette nye året med de nye mulighetene. For i depresjonen så går ting ofte i meningsløse sirkler og man legger merke til ting, man ellers ikke ville ofret en tanke. Ting som, i depresjonståka, gir mening.

Alt blir meningsløst. Poengløst. Påtatt.

Dermed føles det helt meningsløst å ønske folk godt nyttår, år, etter år. Så gjør jeg det likevel i et håp om at det denne gangen skal bli et godt nyttår. Men så er det, det samme gamle. Hvert eneste år. Når skal denne sirkelen bryte? Når skal disse meningsløse mantraene faktisk gi mening. Begynne å bety noe?

Det er dette du får se på Facebook, Instagram og på Snapchat. De gode, flotte øyeblikkene.

Jeg skrev selv følgende på facebook i år:

«Som alle år, så har 2020 også bydd på både opp og nedturer. Man kommer vel ikke unna disse opp og nedoverbakkene. Men på mange måter har det vært ekstra tøft i år kjenner jeg.

Likevel så har det også vært utrolig bra. Setter uendelig pris på alle flotte mennesker jeg har i livet mitt (ingen nevnt, ingen glemt, dere vet hvem dere er). Og de, sammen med den fantastiske, lille familien min, har selvsagt stått for oppturene.

Livet er ingen dans på roser, utfordringer kommer ofte som perler på en snor og noen ganger er de så vanskelige å hanskes med at man bare vil slippe alt, gi opp og hoppe av hele livet. Men livet er lånt tid som vi aldri får igjen. Så de små øyeblikkene, de er verdt å leve for selv om det virker aldri så håpløst. Og håpet og troen på bedre tider, kommer man langt med.

Uansett hva du må stå ovenfor, så håper jeg 2020 blir et bra år, om ikke så har man jo alltids neste år og neste år igjen (forhåpentligvis), hvor man, om ikke hele tiden, så i alle fall i små øyeblikk, kjenner på gleden over å være til. Riktig godt nyttår alle kjente, kjære, og bekjente»

Pynter på sannheten

Avslutningsvis legger jeg til noen bilder til denne statusen, for å illustrere. Perfekte stemningsbilder, som illustrerer hvor flott og fantastisk de små øyeblikkene er, men utelater de bildene hvor tårene strømmer og jeg har totalt sammenbrudd.

Riktignok er dette så nærme man kan komme perfekt. Altså, et perfekt øyeblikk.

Når album på album samles opp av slike øyeblikksbilder, så er det klart det kan se ut som man har det perfekt. Men man må ikke glemme; det er bare øyeblikk. Og gud som jeg setter pris på disse øyeblikkene! Men det er dog ikke virkeligheten at det er slik hele tiden, noe som i dagens fasadesamfunn er viktig å formidle.

For sannheten bak dette øyeblikket, det er ikke bare smil og glede. Det er angst, depresjon og vonde tanker i forkant – Mange faktorer som egentlig gjør at jeg stort sett går glipp av slike øyeblikk. Men denne dagen klarte jeg det, og det ble også tilfeldigvis fanget opp i et “perfekt” blinkskudd. En brøkdel av et sekund, av et øyeblikk.

Frykten for hva folk må tenke når jeg er ærlig

Når jeg har trykket publiser, så får jeg en vond smak i munnen. Tygger på ordene jeg nettopp har skrevet. Forsøker å være ærlig, samtidig som jeg rosemaler, fordi det må jo ikke bli for negativt. Blar nedover feeden min:

«Godt nyttår» «Ønsker alle et perfekt nyttår» «Velkommen 2020! Nytt år, nye muligheter».

Korte, konsise lykkeønskninger, mens jeg kommer med en roman, riktignok om sannheten, dog likevel ikke helt passende i denne strømmen av perfeksjon og positivitet. Tenker på om jeg i det hele tatt egentlig mener det positive jeg skriver om dette med å ha håp, om å gripe fatt i de små øyeblikkene.

For sammenliknet med de 352 dagene som året består av, så er det ikke mange av disse dagene som er «perfekte». De er ikke i nærheten av perfekt, og de gode øyeblikkene varer av og til bare i en brøkdel av et sekund. Så jeg sitter her selv og opprettholder fasaden. Viser en pyntet sannhet, bak fasader som skjuler dype depresjoner, angst, sammenbrudd, konflikter…Jeg gjemmer meg bak denne fasaden, for ikke å fremstå alt for negativt. For hva måtte folk tenke da?

Ok, nå strekker jeg meg langt i åpenhetens navn; Men dette blir aldri vist på facebook. Sammenbruddene. Angstanfallene. Fosterstillingen man inntar, med det tomme blikket hvor man blir liggende å se ut i intet…

Viser ikke det som skjer bak fasaden

Hvis de blar litt nedover profilen min på Facebook, så er det ikke mye som tilsier at året 2020 har vært et jævlig år. For det lille jeg har delt av personlige ting, det er jo utelukkende positive og, så nærme man kan komme, perfekte øyeblikk, sammen med familie og venner. Altså er det ingenting som antyder at det har vært noe som kan forklare at dette året har vært jævlig. Slik er det vel på de fleste profiler, en konstruert sannhet, med de beste øyeblikkene.

Vi ser oss blinde på denne «sannheten». Skulle man under all formodning plutselig høre at ting ikke er slik fasaden tilsier, så får man sjokk for Facebook sier jo noe annet. Vi glemmer at Facebook, blogg, Snapchat, Instagram; det er bare små, utvalgte og nøye gjennomtenkte øyeblikk som deles. Og det er nettopp dette som gjør alt ekstra meningsløst, når man skal fortsette denne løgnen, år etter år, både i virkeligheten men også denne virtuelle virkeligheten vi det siste tiåret har opparbeidet oss.

Vi har mistet gangsynet

Vi repeterer det samme om og om igjen. År etter år. Det skjer jo selvsagt noe nytt hele tiden, men til syvende og sist så ender vi alltid på samme sted; Hvert år setter vi opp et tre i stua, kjøper masse gaver til hverandre hvor man selvsagt er opptatt av prislappene og at man skal gi hverandre gaver som omtrent koster det samme. Altså kunne vi egentlig bare byttet penger.

For deretter å samles rundt middagsbordet, med et hav av gaver (med tilnærmet lik verdi) under dette treet, som vi hemningsløst kaster oss over. Ting vi har ønsket oss, men som vi ikke har tatt oss råd til å kjøpe i løpet av året. For man har jo ikke penger til å unne seg slikt. Penger vokser jo ikke på trær må vite.

Likevel så har vi råd til å bruke tusenvis av kroner helt på slutten av året, på en hel masse ting som andre har ønsket seg i løpet av året, som heller ikke de har tatt seg råd til å kjøpe, men som også de nå tar seg råd til å kjøpe til andre. Skjønner du hvor jeg vil hen? En helt poengløs, meningsløs skikk som egentlig avler overforbruk, utakknemlighet og hvor man mister totalt gangsyn på viktige verdier.

Misforstår meg rett

Visst er det koselig. Jeg elsker det. Jeg elsker treet i stua. Jeg elsker å få gaver, jeg elsker å gi gaver og å se gleden til de som forventningsfullt pakker opp. Det gir en indre glede. Men i depresjonens jerngrep, så klarer jeg liksom ikke bare å ta det for det, det er. Jeg grubler. Tenker. Vandrer inn i disse tankerekkene hvor konklusjonen alltid blir: Meningsløshet – alt er bare meningsløst.

I tillegg så forsvinner litt av gleden og meningen bak det hele i dette jaget. Jaget om å kjøpe fordi man , og ikke fordi det er en koselig gest. At man føler press til å gi tilbake, hvis noen du ikke på forhånd har avtalt med, skulle finne på å kjøpe en liten ting til deg. Hvor du da er opptatt av verdien på det du har fått, slik at du kan kjøpe noe til samme verdi tilbake. Altså, bytte penger.

Det er jo ikke det, det skal handle om. Det skal være koselig, ikke avtalt. Giverglede, skal ikke være en avtale mellom to eller flere parter, hvor man på forhånd bestemmer hvor mye man skal gi til hverandre. Man skal gi fordi man ønsker og føler at personen man gir til fortjener det. Man skal gi etter evne og man skal gi fra hjertet. Ikke etter en nøye gjennomtenkt liste med spesifikke ønsker. Og det er jo slik julen har blitt. Som dermed igjen fører meg tilbake til denne meningsløsheten.

Hva da “mitt år?” Hvorfor sier vi det? En laber trøst å klamre seg fast i på tampen av det nye året, hvor man håper at dette året skal bli bedre. Som om overgangen mellom 31. desember og 01. Januar er magisk og all bagasjen forsvinner sammen med fyrverkeriet som skytes opp på nyttårsaften. Illustrasjon: Stockfoto, pixabay.com

Nytt år, nye muligheter

Så kommer «The Big finale»; nyttårsaften, hvor man sprenger titalls tusen til værs, gjerne med litt sterkt i glasset for å forsterke illusjonen av denne “perfekte” lykken man så fint har vist gjennom hele året. Man klemmer og kysser, ønsker hverandre et godt nyttår, med nye muligheter. “Dette året, det er virkelig året”, sier vi til hverandre. Så starter alt sammen på nytt, 352 dager til neste gang.

Som hovmesteren sier til grevinnen: «Same procedure as last year».

Det er mitt ønske for 2020. At du, jeg, vi, kan være ærlige – uten skam, uten frykt, uten å føle at man må “pynte” på sannheten og uten dømmende blikk. At man ikke bare i en kort oppsummering på Facebook, på slutten av året sier at dette året er det jævligste året, mens profilen ellers viser noe helt annet.

Vær ærlig. Vær åpen. Fortell og vis hvordan livet er. Hvordan opp og nedturene er. Ikke rosemal og gjem deg bak fasader som tegner en illusjon om noe som ikke eksisterer – det perfekte.

Så med det ønsker jeg deg som leser et riktig godt nyttår, et nytt år uten falske fasader. Må det gode bli bra og må du få styrke, mot og støtte til å takle det vonde

Les også: Bak fasaden

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Nytt år og nye muligheter

Skrevet av Ronny Døhli | 6. januar 2020 | Ingen kommentarer

Da er vi i full gang med et nytt år med full fart og masse optimisme. Dette er også tiden hvor man etter en deilig og rolig jul er klare for å sette seg nye mål og nyttårsforsetter!

Det er ingen tvil om at det ligger mye kraft og energi i det å starte et nytt år med blanke ark. Samtidig er det også lurt å være realistisk da det er fort gjort å skyte litt for høyt når overskuddet og optimismen er stor.

Jeg fikk gleden av å være med på God Morgen Norge på TV2 mandag 2. januar. Ingen tvil om hva som tok mye av sendetiden denne dagen – nemlig nyttårsforsetter! Her møtte jeg også Siw Nikolaisen (bildet) som nå gir ut bok og har gått fra å være stor røyker til å slutte og starte med ultraløp. Imponerende!

Som jeg forsøkte å formidle her så er jeg selvfølgelig stor fan av å sette seg mål og jobbe for å få til gode vaner. Det er bare noen ting det er lurt å ta med seg for at man skal lykkes og at det blir en varig endring, og ikke bare nok et nyttårsforsett som gikk i vasken etter noen uker. Så mine tips er:

1. Sett deg et konkret mål som du eier selv!

Du må sette deg et mål som er viktig for deg og som også passer med din hverdag og utgangspunkt. La deg gjerne inspirere av andres mål og prestasjoner, men det er ikke sikkert dette passer for deg og at det er det du virkelig ønsker å fokusere på.

2. Vær realistisk!

Dette er veldig viktig og fort gjort at man i sofa’en hjemme i julen kan legge planer som er lite realistiske å få gjennomført over tid når hverdagen kommer. Så legg en plan som du er sikker på at er gjennomførbar og så kan du heller justere opp målet etter hvert når du vet at ting fungerer og rutinene er etablert.

3. Vær konkret!

Vær konkret når du setter deg et mål uansett hva målet måtte være. Hvis du ønsker å trene mer, bestem deg for hvor ofte, gjerne hvilke dager og hva du ønsker å gjøre. For andre vil det kanskje dreie seg mer om å bedre prestasjonene ytterligere, som å løpe 1 minutter fortere på en gitt distanse. Da er det mye større sjanse for at du gjennomfører og at du gjør det bedre når du vet hva du skal gjøre og har en konkret plan.

4. Det vil kommer dumper i veien!

Det vil alltid komme dumper i veien, som vil si at ting ikke går som forventet eller det er noe som kommer i veien. Da er det bare viktig å komme tilbake på veien og den planen du har lagt. Dette er en del av alle prosesser og som livet ellers – det går ikke alltid på skinner. Men at det kommer en dump i veien vil definitivt ikke si at man skal gi opp målet man har satt seg! Det er de hindringene man må klare å komme seg forbi for å etablere de gode rutinene som er en del av din hverdag etter hvert.

Tar du med deg dette når du setter deg nyttårsforsettene og mål ellers i året er jeg helt sikker på at det vil øke sjansene dine for å oppnå målene dine betraktelig!

Lykke til på veien mot dine mål for det nye året:)

Om Ronny Døhli

Ronny har hele sitt liv hatt en lidenskap for fysisk aktivitet. Han var med å starte opp RAW Trening i 2006 og som eliteseriespiller over flere sesonger på store norske lag som blant annet Vålerenga fotball og Strømsgodset har Ronny utstrakt erfaring fra sportsbransjen. Ronny var blant annet med på å vinne cupgull i 2002.

Nytt år og nye muligheter

Nå er det snart slutt på 2020, og mange av oss har et nyttårsforsett. Er ditt helt lokalt, eller tenker du på noe som kan ha betydning på lang sikt, både for deg selv og andre?

Jeg ønsker å inspirere til et nyttårsforsett som kan bety noe på lang sikt, og som samtidig gir oss selv et bedre liv.

Jeg tenker at verdens viktigste sak akkurat nå er det klimaet vi er på vei inn i. Det er fortsatt mulig å påvirke hvordan det skal bli, men det haster. Det haster veldig. Kjenner du noen unge som kanskje er tilstede på denne jorden om 80 år?

Om 80 år nærmer vi oss veldig 2100.

Vil Klimatoppmøtet COP 24 i Katowice redde oss?

Erna Solberg hevdet at COP 24 var en suksess. Landene ble enige om en måte å rapportere klimautslippene på, og det er jo bra. Det tragiske er at avtalen ikke begrenser utslippene. Vi fortsetter som før.

De av oss som har lest i FNs klimapanel sin spesialrapport fra oktober 2020 vet at vi i 2100 ligger an til å passere 3 graders temperaturstigning. Vi vet også at vi allerede nå ser store endringer i hvordan klimaet oppfører seg, og vi har ikke kommet lenger enn til 1 grads temperaturstigning. Det blir ikke pent om vi forsetter som før. Jeg vil at mine fantastiske barnebarn skal slippe å bo i en slik verden.

COP 24 redder ikke verden! Politikerne gjør ikke det som trengs. De lever i en forvirret høyborg der de tror de er nødt til å gjøre det som de pleier å gjøre. De er låst fast i gamle tanker. Nye problemer kan ikke løses med gammel tenkning. Vi må tenke nytt, og vi må trappe opp virkemidlene. Og det haster.

Vi må synes og høres!

Vi må bli så tydelige at de sentrale politikerne forstår at vi er et flertall av folket som vil ta vare på verden for de som kommer etter oss. Politikerne må oppfatte at nok er nok. De må slutte med sitt spill for galleriet der de likevel fortsetter akkurat som før.

Vi vet at vanlige mennesker blir hørt når de sier fra tydelig nok. Vi ser at ei skolejente som skolestreiker, får oppmerksomhet og støtte når hun sier de kloke tingene som må skje. Vi må bare bli mange flere som tør å stå fram og si det som trengs. Vi må tale lederne i den forvirrede høyborgen midt imot slik at de forstår at vi som vil ta vare på verden for de som kommer etter oss er i flertall. Og de må forstå at vi mener alvor.

For at det skal bli tydelig for politikerne at det er flertallet av oss som vil ta vare på verden, må vanlige folk tørre å snakke, og de må snakke høyt.

Tenk om Norge kan gå foran og inspirere verden. Vi kan vise at det er mulig å fri oss fra olje og gass avhengigheten. Noen må gå foran, og det kan være oss. Vi er i en enestående posisjon med all rikdommen fra oljepengene som kan brukes til å investere i framtiden.

Ved å gi opp muligheten til framtidige oljeinntekter vil det gå en skjelving gjennom verden. Når det gjelder oljepolitikk er det mange som ser til Norge!

Det er oss – grasrota som må ta ansvaret nå. Vi må fortelle politikerne hvor skapet skal stå.

Kan grasrota redde verden?

Det største problemet for grasrotas synlighet er at de aller aller fleste av oss ikke tør å snakke høyt om klimaet. Det er skapt en oppfatning om at de som ikke gjør alt 100% klimavennlig ikke har rett til å mene noe om hva som trengs for å ta vare på klimaet. Folk som prøver seg blir plukket ned og får beskjed om at de ikke har rett til å uttale seg. Vi har alle hørt utsagn av typen: Du har ikke noe du skal ha sagt du som….

Noen er modige, og snakker høyt om klima og miljø uansett. Det som ofte skjer er at de blir angrepet for ikke være troverdige siden de ikke lever et fullstendig klimavennlig liv. Vi klarer det bare ikke når rammebetingelsene er helt omvendt av det de trenger å være for at det skal være lett å gjøre de rette tingene.

I virkeligheten er det få av oss som klarer å stå imot samfunnets overmannende press om å kjøpe gaver og kjøpe klær. Vi blir hele tiden eksponert for oppfordringer om å reise hit eller dit eller pusse opp huset eller …. Vi blir fortalt at økonomisk vekst er helt nødvendig for verden. Hele samfunnsmaskineriet jobber helt motsatt av det som er nødvendig for å ta vare på klimaet. Det kan enkelt illustreres ved at julens suksess måles i hvor stor omsetningsøkningen har vært for handelsstanden.

Vi kan ikke sette krav om at vi må være helt klima-rene for å kunne snakke om hva som trengs for å redde klimaet. Det er en blindgate som aldri vil føre til en klimavennlig framtid. Det er alt for få som ikke på eller annen måte bidrar til utslipp av drivhusgasser.

En klimaløsning som fungerer må være en fellesskapsløsning. Vi må lage systemer som setter grenser for forbruk som medfører drivhusgassutslipp. Det er helt umulig at dette skal være et ansvar som er opp til den enkelte alene.

Hvordan inspirere de som ikke føler seg klimavennlige nok til å snakke høyt om klimaet?

Hvis vi skal overlate det å engasjere seg for miljø og klima til de som kan fremstå som gode eksempler så blir vi altfor få. Politikerne vil ikke forstå at de fleste av oss gjerne vil ta vare på verden for de som kommer etter oss.

Hva må skje for at de fleste skal tørre å stå fram og si det de mener at trenger å skje i forhold til klimaet? Jeg tenker at de må føle seg trygge på at de er bra nok slik de er.

Hvis vi klarer å bestemme oss for at den første jobben vi kan gjøre er å støtte vennene våre til å ville noe på vegne av klimaet, selv om de ikke føler seg klimavennlige nok. Vi kan gjøre dette selv om vi heller ikke føler at vi kan fremstå som gode eksempler.

Det aller enkleste er å legge merke til noe klimavennlig som en av vennene våre gjør, og fortelle dem at vi er glade for at de gjør dette. Når de får positiv oppmerksomhet for det de gjør som er klimavennlig, så øker interessen for å gjøre det. Vi trenger all den motkraften vi kan få i forhold til stillheten. Vi må heie på hverandre.

Det siste vi må gjøre er å angripe den enkelte for at de ikke er klimavennlige nok. Det sender dem ned i skyttergravene, og der skjer det ikke stort.

De som er umoralske i dette er de som leder vårt land og andre land. CO2 utslippene stiger og stiger. I år er CO2 utslippene høyere enn noensinne. Vi trenger rammebetingelser som gjør det enkelt å være klimavennlig for alle.

Vi lever i en veldig spennende tid. Vi er heldige som ble født akkurat da vi ble, slik at vi nå er i posisjon til å delte i kampen for verden. Det er fortsatt ikke for sent. Vi har et mye bedre liv når vi deltar i arbeidet for en god verden, enn om vi som et offer er en tilskuer til det som skjer.

Hvilke nye muligheter ser du?

Alle ideer, også klimavennlighet sprer seg blant folk som kjenner hverandre. Vi støtter hverandre til å bygge muligheten for at vi sammen klarer å ta vare på klimaet.

Mitt nyttårsforsett er å være modig, og gjøre det som må til for å få politikerne til å ta de beslutningene som trengs. Jeg vil samtidig være rausere med meg selv og andre. Jeg klarer ikke å gjøre all ting rett, og det gjør ikke andre heller.

Jeg oppfordrer deg til å skrive i kommentarfeltet under her. Er du enig i det jeg sier, eller har du en annen oppfatning. Vi kan lære av hverandre. Og vi kan heie på hverandre.

Jeg oppfordrer deg også til å finne en du kjenner og fortelle vedkommende om en klimavennlig ting som du har sett at vedkommende gjør, og at d u er glad for det. Alle de gangene jeg har gjort det har det alltid resultert i positive tilbakemeldinger og positive ringvirkninger. Neste gang dere møtes kanskje du får høre noen nye tanker om klimaet.

De beste casinoene 2020:
  • JOY CASINO
    JOY CASINO

    1 plass etter spilleromtaler

  • CASINO-X
    CASINO-X

    2. plass! Bonuser for nye spillere!

Anmeldelser av de beste kasinoene
Legg att eit svar

;-) :| :x :twisted: :smile: :shock: :sad: :roll: :razz: :oops: :o :mrgreen: :lol: :idea: :grin: :evil: :cry: :cool: :arrow: :???: :?: :!: